✖

Riemann-hypotesen

Primtallene ser ut som om noen har strødd dem tilfeldig utover. Etter to og tre kommer fem, sju, elleve, tretten, så en stund ingenting, sytten… Ingen kjenner noen formel som kan avsløre hvor det neste primtallet ligger. Og likevel følger primtallene i det store og hele en overraskende nøyaktig regel. Riemann-hypotesen hevder at de aldri avviker særlig mye fra den regelen. Det er trolig matematikkens mest berømte uløste problem, og for å løse det er det utlovet en belønning på en million dollar.

Først en liten gåte. Gjett hvor mange primtall det finnes som er mindre enn en million. Hundre tusen? Ti tusen? Svaret finner du litt lenger ned.

Hvor mange primtall finnes det?

Vi begynner for hånd. På figuren står tallene fra 1 til 100, og primtallene er markert med rødt.

Tallene fra 1 til 100, primtallene er røde

Opp til ti er det fire primtall: 2, 3, 5 og 7. Opp til hundre teller vi 25. Fortsetter vi, finner vi at det opp til tusen er 168. Det kommer altså stadig nye primtall, men i et stadig langsommere tempo. Blant de ti første tallene er fire primtall, altså 40 %, blant de hundre første er det 25 %, og blant de tusen første bare 17 %.

Antallet primtall som ikke er større enn x, skrives π(x). La deg ikke forvirre: π er her ikke tallet 3,14, men bare navnet på en funksjon, og betegnelsen kommer fra det engelske prime, primtall. Vi har altså π(10) = 4, π(100) = 25 og π(1000) = 168. Tegner vi π(x) i en graf, får vi en trapp: hver gang vi støter på et primtall, hopper funksjonen ett trinn opp.

Trappen π(x) opp til 100 (rød), tilnærmingen x/\ln x (blå) og \mathrm{li}(x) (grønn)

Trinnene ser uregelmessige ut, noen er brede og andre smale. Men på avstand holder de seg ganske nær en jevn kurve. Hvilken?

Den første som gjennomskuet det, var den femtenårige Carl Friedrich Gauss da han gikk gjennom tabeller over primtall. Han la merke til at i nærheten av tallet x er omtrent hvert ln x-te tall et primtall, der ln er den naturlige logaritmen. La oss sjekke det med et eksempel: ln 1 000 000 er omtrent 13,8, så rundt en million bør omtrent hvert fjortende tall være et primtall. Mellom en million og tallet som er tusen større (1 001 000), bør det altså ligge omtrent

100013,8≈72

primtall. I virkeligheten er det 75. For så «uordnede» tall som primtallene er det ganske godt samsvar.

Hvis hvert ln x-te tall rundt x er et primtall, bør det opp til x være omtrent

π(x)≈xln⁡x.

I grafen ser du den som den blå kurven. At denne tilnærmingen blir stadig mer nøyaktig, kalles primtallsteoremet. Det ble bevist først i 1896, uavhengig av hverandre av Jacques Hadamard og Charles de la Vallée Poussin, og begge trengte zetafunksjonen, som vi kommer til om litt.

På grafen ser vi imidlertid at den blå kurven nesten hele tiden ligger under trinnene. Det kan gjøres bedre. Gauss' observasjon kan vi også lese slik at tallet t er et primtall med «sannsynligheten» omtrent 1ln⁡t. Når vi så legger sammen disse sannsynlighetene for alle tall fra to til x, får vi det anslåtte antallet primtall:

1ln⁡2+1ln⁡3+⋯+1ln⁡x.

Matematikere tar i stedet for summen integralet, altså arealet under grafen til funksjonen 1ln⁡t, og kaller resultatet integrallogaritmen li(x). Den avviker fra summen ovenfor med mindre enn én, så du kan gjerne tenke på den som den summen. I grafen er den grønn, og for x = 100 gir den omtrent 30. Det er riktignok enda dårligere enn de blå 22, men for store x snur det, som vi skal se i neste tabell.

Hvor mye bommer tilnærmingen?

Tabellen viser det faktiske antallet primtall π(x) og hvor mye de to tilnærmingene avviker fra det. I siste kolonne står kvadratroten av x til sammenligning.

x π(x) feil i xln⁡x feil i li(x) x
103 168 23 10 32
104 1229 143 17 100
105 9592 906 38 316
106 78 498 6116 130 1000
107 664 579 44 158 339 3162
108 5 761 455 332 774 754 10 000
109 50 847 534 2 592 592 1701 31 623
1010 455 052 511 20 758 029 3104 100 000
1011 4 118 054 813 169 923 159 11 588 316 228
1012 37 607 912 018 1 416 705 193 38 263 1 000 000

Her er svaret på gåten: antallet primtall som er mindre enn en million, er 78 498. Lå gjetningen din i det minste i riktig størrelsesorden?

Tilnærmingen xln⁡x blir riktignok bedre i prosent, men i absolutte tall bommer den stadig mer, for en billion med nesten halvannen milliard. Integrallogaritmen klarer seg mye bedre. For en billion bommer den med bare knapt førti tusen, noe som er en feil på omtrent en titusendels prosent. Og framfor alt: feilen er hele tiden mindre enn x.

Og nettopp det er kjernen i Riemann-hypotesen. Med vanlige ord:

Feilen i tilnærmingen li(x) er høyst omtrent x.

Litt mer nøyaktig: Riemann-hypotesen gjelder hvis og bare hvis det for hvert x fra 2657 og oppover gjelder at

|π(x)−li(x)|<x⋅ln⁡x8⋅π.

Her betyr π i brøken igjen det vanlige 3,14. Denne formen med eksakte tall ble utledet av Lowell Schoenfeld i 1976. Logaritmen vokser dessuten så langsomt sammenlignet med x at vi kan se på den som en liten reserve. På figuren er den faktiske feilen π(x) − li(x) opp til en million rød, og «trakten» fra Schoenfelds formel er blå. Riemann-hypotesen hevder at den røde linjen aldri hopper ut av den blå trakten, uansett hvor langt vi går.

Feilen π(x)-\mathrm{li}(x) for x opp til en million (rød) og grensen fra Schoenfelds formel (blå)

Opp til en million har vi det rett foran øynene, og datamaskiner har kontrollert det mye lenger. Men det finnes uendelig mange tall, og ingenting garanterer at det ikke går galt et eller annet sted langt unna. I matematikken har det allerede skjedd: li(x) er større enn π(x) for alle x i tabellen, så primtallene overvurderes alltid litt (den røde linjen på figuren ovenfor ligger helt under null). Men John Littlewood beviste i 1914 at det en gang snur, og det til og med uendelig mange ganger. Ingen har så langt funnet noe slikt x, vi vet bare at det er større enn 1019.

Hvorfor akkurat kvadratrot? Et enkelt forsøk hjelper: kast mynt. Etter n kast forventer du å få krone omtrent n2 ganger, men det går sjelden akkurat opp. Avviket fra halvparten vokser, men ikke i forhold til antall kast, det vokser bare omtrent som n. Etter ti tusen kast avviker du vanligvis fra halvparten med noen tiere, sjelden med mer enn hundre. På figuren ser du tre serier med ti tusen kast hver, og i blått trakten ±n.

Avviket fra halvparten i antall ganger krone i tre serier med myntkast (rød, oransje og grønn) og grensen \pm\sqrt{n} (blå)

Likheten mellom figurene er ingen tilfeldighet. Primtallene er selvfølgelig ikke tilfeldige, hvert tall er enten et primtall eller ikke. Men Riemann-hypotesen sier i grunnen at de oppfører seg som om de var det: de svinger rundt den jevne tilnærmingen, men ikke mer enn myntkast ville gjort. Det finnes ingen lumske mønstre i dem som langt unna skulle samle dem opp eller feie dem bort.

Zetafunksjonen

Og hvordan kom Riemann inn i historien? Bernhard Riemann skrev i 1859 en kort artikkel om hvor mange primtall det finnes som er mindre enn et gitt tall. Det var hans eneste artikkel om tallteori, og ut av den vokste et helt område av matematikken. Hovedrollen i den spilles av en sum som Leonhard Euler hadde arbeidet med tidligere:

ζ(s)=1+12s+13s+…

Den greske bokstaven ζ leses «zeta», og hele uttrykket kalles zetafunksjonen. Vi legger sammen uendelig mange brøker: de omvendte verdiene av alle naturlige tall opphøyd i s.

Vi begynner med s = 1:

ζ(1)=1+12+13+14+15+…

Leddene blir stadig mindre, så man skulle kanskje tro at summen stabiliserer seg et sted. Det gjør den ikke. Denne såkalte harmoniske rekken vokser over alle grenser, bare forferdelig langsomt: for at summen skal overstige ti, må du legge sammen 12 367 ledd. På figuren viser den røde kurven hva summen av de n første leddene blir.

Summene av de n første leddene for s=1 (rød) og for s=2 (blå), stiplet verdien π^2/6

For s = 2 legger vi sammen de omvendte verdiene av kvadratene:

ζ(2)=1+14+19+116+125+…

Her stabiliserer summen seg, i grafen blå. Hvilken verdi den nærmer seg, brøt matematikere hodet over i over åtti år, det ble kalt Basel-problemet. Euler løste det i 1734, og ingen hadde ventet resultatet:

ζ(2)=π26≈1,6449.

Hvordan π fra sirkelen havnet i resultatet, ville holdt til en egen artikkel. For oss er en annen oppdagelse av Euler viktigere, den som knytter zetafunksjonen til primtallene.

Eulerproduktet

Vi tar bare potensene av to og legger sammen de omvendte verdiene deres:

1+12s+14s+18s+…

Det er en uendelig geometrisk rekke med kvotient 12s, og summen er

11−12s.

Det samme gjør vi med potensene av tre, og så multipliserer vi de to summene. Vi ganger ut parentesene, hvert ledd med hvert:

(1+12s+14s+…)⋅⋅(1+13s+19s+…)==1+12s+13s+14s+16s++18s+19s+112s+…

For eksempel oppstod 112s som 14s⋅13s, siden 12 = 4 · 3. Vi fikk de omvendte verdiene av alle tall som kan settes sammen av bare toere og treere, og hvert av dem nøyaktig én gang. Femmeren, sjueren og tieren er foreløpig ikke med.

Når vi multipliserer med parentesen med potensene av fem, kommer det til tall som er satt sammen av toere, treere og femmere. Og når vi multipliserer med parentesene for alle primtall, får vi hvert eneste naturlige tall. Hvert tall kan nemlig skrives som et produkt av primtall, og det på bare én måte. Det sier aritmetikkens fundamentalteorem. Derfor dukker hvert 1ns opp nøyaktig én gang, og vi får akkurat zetafunksjonen:

ζ(s)=11−12s⋅11−13s⋅11−15s⋯

Til venstre står en sum over alle naturlige tall, til høyre et produkt over alle primtall. Denne formelen er broen mellom zetafunksjonen og primtallene, og alt det følgende bygger på den.

Dessuten følger det rett av den at det finnes uendelig mange primtall. Hvis det bare fantes endelig mange, ville høyresiden for s = 1 være et produkt av endelig mange vanlige tall, altså et bestemt tall. Men til venstre ville den harmoniske rekken stå, som vokser over alle grenser. Det går ikke opp. (Et annet, eldre bevis finner du i artikkelen om motsigelsesbevis.)

Nullpunkter og den kritiske linjen

Euler satte bare inn vanlige reelle tall for s. Riemann tok et dristig steg: han satte inn et komplekst tall for s, altså et tall på formen a + bi, der i er den imaginære enheten som oppfyller i2 = −1. Komplekse tall kan vi forestille oss som punkter i et plan: realdelen a angir hvor langt til høyre punktet ligger, og imaginærdelen b hvor høyt oppe. Dette planet kalles det komplekse tallplanet.

Det er imidlertid en hake. Summen 1+12s+13s+… gir mening bare når realdelen av s er større enn én. Ellers stabiliserer ikke summen seg noen gang, for eksempel for s = 1 vokser den over alle grenser som den harmoniske rekken. Men Riemann viste at zetafunksjonen kan «forlenges» på en fornuftig måte til resten av planet. Tenk deg det på samme måte som for summen

1+x+x2+x3+⋯=11−x.

Venstresiden gir mening bare for x mellom −1 og 1, men høyresiden har ingen slik begrensning. Vi kan sette inn for eksempel x = 2 og får −1. Høyresiden «forlenger» altså venstresiden. Med zetafunksjonen er det mer innviklet, men ideen er den samme. Matematikere kaller det analytisk fortsettelse.

Det som interesserer oss, er imidlertid hvor zetafunksjonen er lik null. Slike steder kalles nullpunkter. Noen er enkle: zetafunksjonen er null i tallene −2, −4, −6, −8 og videre i alle negative partall. Det er de såkalte trivielle nullpunktene, på figuren grønne. De andre kalles ikke-trivielle, og om dem vet vi at alle ligger i et smalt bånd der realdelen er mellom null og én. Dette båndet kalles den kritiske stripen, på figuren blå.

Det komplekse tallplanet: den kritiske stripen (blå), den kritiske linjen med realdel 1/2 (stiplet), de ti første parene av ikke-trivielle nullpunkter (oransje) og de trivielle nullpunktene (grønne)

Midt i stripen går en linje der alle tall har realdel 12. Den kalles den kritiske linjen. Og Riemann-hypotesen lyder:

Alle ikke-trivielle nullpunkter til zetafunksjonen har realdel 12.

Altså ligger alle de oransje punktene på den stiplede linjen. Nullpunktene kommer i par, symmetrisk om den reelle aksen: hvis 12+14,1347i er et nullpunkt, er også 12−14,1347i det. Derfor holder det å følge den øvre halvdelen. De første nullpunktene er

12+14,1347i,12+21,0220i,…

På den kritiske linjen kan vi se hvordan funksjonen faktisk treffer null. I grafen er absoluttverdien av tallet ζ(12+ti) for t fra null til femti rød. Hver gang kurven berører den vannrette aksen, har vi et nullpunkt.

Absoluttverdien av \zeta(1/2+t\,i) for t fra 0 til 50 (rød), nullpunktene oransje

Riemann regnet ut noen av de første nullpunktene for hånd og skrev i artikkelen sin at det er «svært sannsynlig» at alle ligger på linjen. Beviset utsatte han, siden han ikke trengte det til sitt formål. Siden den gang har man ventet på det. I 1914 beviste Godfrey Hardy at uendelig mange nullpunkter ligger på den kritiske linjen. At alle gjør det, kunne ingen derimot bevise. Datamaskiner har til gjengjeld kontrollert en enorm mengde tilfeller. Xavier Gourdon verifiserte i 2004 at de ti første billionene (1013) nullpunktene ligger på linjen. Ikke ett eneste avvek.

Primtallenes musikk

Hvordan henger nullpunktene sammen med å telle primtall? Akkurat her ligger den vakreste delen av Riemanns artikkel. Riemann fant en formel som setter primtallenes trapp sammen nøyaktig av en jevn kurve og av bølger, der hver bølge hører til ett nullpunkt.

Formelen har sin reneste form for litt modifiserte trinn. I stedet for å hoppe ett trinn for hvert primtall p, hopper vi ln p. Og vi legger til små trinn også ved potensene av primtall, så ved fire (22) hopper vi ln 2, ved ni (32) ln 3 og så videre. Denne trappen kalles Tsjebysjovs funksjon og skrives ψ(x), leses «psi». Hvorfor akkurat slik? Ifølge Gauss er hvert ln x-te tall rundt x et primtall, og når vi for hvert av dem hopper omtrent ln x, vokser trappen i gjennomsnitt med én for hvert tall. Den jevne tilnærmingen blir da helt enkelt den rette linjen y = x. Riemann skrev formelen for en annen trapp, i denne formen ble den bevist av Hans von Mangoldt i 1895:

ψ(x)=x−∑ρxρρ−ln⁡(2π)−12⋅ln⁡(1−1x2)

Det ser skremmende ut, og likevel er det akkurat setningen fra begynnelsen av kapitlet. Først står linjen x, til slutt to små korreksjonsledd som nesten ingenting betyr. I midten står en sum over alle ikke-trivielle nullpunkter. Bokstaven ρ (leses «ro») er et nullpunkt, for eksempel ρ=12+14,1347i.

Hvert par av nullpunkter 12±γi bidrar til summen med én bølge. På neste figur er bølgen fra det første paret, med γ = 14,1347, rød.

Bølgen fra det første paret av nullpunkter (rød) og dens omhyllingskurve som vokser som \sqrt{x} (blå stiplet)

Bølgen svinger, og høyden vokser. Hvorfor? Vi deler opp potensen xρ:

x12+γi=x12⋅xγi=x⋅xγi.

Den andre faktoren xγ i er et komplekst tall med absoluttverdi én, som med økende x bare snurrer rundt. Av snurringen blir det en svingning. Størrelsen på bølgen bestemmes derimot av den første faktoren x. Høyden på bølgen vokser derfor akkurat som x. Nøyaktig er den 2x|ρ|: totallet fordi hvert nullpunkt har en speilnabo i paret og bølgen dannes av dem sammen, og divisjon med det faste tallet |ρ| betyr at bølgene fra fjernere nullpunkter er lavere. Det er den blå stiplede omhyllingskurven.

Og nå setter vi alt sammen. I animasjonen er den faktiske funksjonen ψ(x) grå og Riemanns formel rød, der vi først ikke legger sammen noen bølge, så bølgene fra de N = 5 første parene av nullpunkter, så 25 par og til slutt 200 par.

Trappen \psi(x) (grå) og Riemanns formel med N par av nullpunkter (rød) som animasjon

Uten bølger får vi bare en rett linje. Hver ny bølge tilfører litt svingning, og bølgene summeres slik at det ved primtallene etter hvert dannes hopp, mens svingningene mellom dem opphever hverandre. Med to hundre par kan den røde linjen knapt skilles fra de grå trinnene. Hvis animasjonen ikke spilles av, er her alle de fire tilstandene ved siden av hverandre:

Riemanns formel med 0, 5, 25 og 200 par av nullpunkter (rød) og trappen \psi(x) (grå)

Herfra kan vi se hvorfor plasseringen av nullpunktene betyr så mye. Avviket til trappen fra den jevne linjen er summen av alle bølgene. Når alle nullpunktene ligger på den kritiske linjen, vokser hver bølge som x12=x, og heller ikke summen deres kan stikke av særlig mye lenger. Slik oppstår kvadratroten i Schoenfelds trakt.

Men hvis et nullpunkt lå utenfor linjen, for eksempel med realdel 0,8, ville bølgen fra det vokse som x0,8. Og det er for store x mye mer enn x: for x = 1020 er x=1010, mens x0,8 = 1016. Den ene bølgen ville med tiden vokse forbi alle de andre, og primtallene ville avvike fra den jevne tilnærmingen mye mer enn det myntkast tilsier. Riemann-hypotesen sier altså: i dette orkesteret overdøver ingen instrumenter de andre. Derfor kalles hele temaet ofte primtallenes musikk.

Også primtallsteoremet fra det første kapitlet hviler på nullpunktene. Hadamard og de la Vallée Poussin beviste i 1896 «bare» at ingen nullpunkter ligger på kanten av den kritiske stripen, altså at realdelen alltid er mindre enn én. Det er nok til at bølgene vokser langsommere enn x selv, og til at tilnærmingen i prosent stemmer stadig bedre. Riemann-hypotesen vil ha mye mer: realdelen nøyaktig 12.

Hvorfor det betyr noe

Riemann-hypotesen er et gammelt og berømt problem. I 1900 tok David Hilbert den med blant de 23 problemene som etter hans mening skulle sysselsette matematikken i det nye århundret. Den var nummer åtte. I 2000 tok Clay Mathematics Institute den med blant de sju tusenårsproblemene. For løsningen av hvert av dem er det utlovet en belønning på en million dollar, akkurat som for P versus NP-problemet. Belønningen utbetales imidlertid ikke med én gang. Løsningen må publiseres i et anerkjent fagtidsskrift og deretter i tillegg stå seg i to år før ekspertene godtar den.

Hvorfor interesserer den matematikere så mye? Først og fremst fordi hundrevis av andre teoremer bygger på den. I fagartikler står det ofte «hvis Riemann-hypotesen gjelder, så…». For eksempel:

  • Mellomrommene mellom naboprimtall rundt tallet x er ikke større enn omtrent x⋅ln⁡x.
  • Millers enkle og raske test ville med sikkerhet avgjøre om et tall er et primtall. Den bygger imidlertid på den generaliserte Riemann-hypotesen, versjonen for beslektede funksjoner som ligner zetafunksjonen.
  • Nøyaktige anslag for hvor jevnt primtallene fordeler seg på tall som ender på én, tre, sju og ni. Også her trengs den generaliserte hypotesen.

Hvis noen beviste hypotesen (i de to siste eksemplene også den generaliserte), ville alle disse teoremene med ett gjelde. Hvis noen motbeviste den, ville noen av dem falle.

Av og til hevdes det at et bevis for Riemann-hypotesen ville knuse krypteringen og med den nettbankene. Det stemmer ikke. Den utbredte krypteringen RSA bygger på at vi ikke raskt kan dele et stort tall opp i et produkt av to primtall. Riemann-hypotesen sier ingenting om faktorisering av tall, den sier bare hvordan primtallene er fordelt blant de andre tallene. De fleste matematikere tror dessuten at hypotesen gjelder, og man har regnet med den lenge. Et bevis ville bare bekrefte det som antas. Krypteringen kunne høyst bli skadet av en ny idé som dukket opp under beviset, men ingen ser noen slik idé.

Hvorfor den omtales nå

Levent Alpöge, matematiker hos Anthropic, publiserte 20. november 2026 et notat på fire sider på nettstedet sitt. Der skriver han at han sammen med AI-modellen Claude har funnet et bevis for Riemann-hypotesen, og at han også har bevist den generaliserte Riemann-hypotesen.

Foreløpig har han bare lagt fram en versjon av beviset skrevet i språket Lean. Det er et programmeringsspråk der matematiske bevis kan skrives slik at datamaskinen kontrollerer dem mekanisk steg for steg. En klassisk tekst som en matematiker kunne lese, finnes ennå ikke. Alpöge innrømmer selv at han ennå ikke forstår hele matematikken i beviset, og vil skrive det ned senere.

Noen uavhengig verifisering eller fagfellevurdering finnes ennå ikke. Datakontrollen i Lean er et kraftig verktøy, men heller ikke den er nok. Ekspertene må blant annet kontrollere at selve oppgaven er riktig skrevet i Lean, altså at datamaskinen virkelig verifiserte Riemann-hypotesen og ikke en påstand som ser lignende ut. Brian Conrey, en av de ledende ekspertene på Riemann-hypotesen, kalte kunngjøringen «et monumentalt øyeblikk i menneskehetens historie». Manuskriptet har han imidlertid ennå ikke sett. Kunngjøringen kom dagen etter at Anthropic gikk på børs.

Det har vært mange forsøk på å bevise Riemann-hypotesen, også av berømte matematikere, og alle har så langt falt. Dette skiller seg ved at det kommer som et bevis i Lean som en datamaskin kan kontrollere. Om det holder, viser først ekspertenes arbeid, og det kan ta lang tid. På millionen dollar fra Clay-instituttet må man uansett vente minst to år etter publiseringen. Dette avsnittet skriver vi 21. november 2026.

Se også